Dagen i dag er faktisk veldig bra. Selv om jeg er venneløs og alle har forlatt meg. Det hjelper virkelig å blaste Born This Way av The Lady Herself i bilen på morgenen. Får et skikkelig kick av det, og jeg tror pappa ble litt våken også. PLUSS AT JEG HAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAR... KAKE! Oh joy.
Siden sist(dunno, desember/januar?) har det ikke skjedd så mye. Jobber mer, holder på med hest, slutta å spille World of Warcraft, funnet ut at jeg har det helt fint alene, blitt Twitter-addict(MistySong, if you'd like) og blitt bittelitt flinkere på skolen. Små steg på vei mot et intelligent liv.
I det siste har jeg også utviklet stor interesse for hingsten Justin Bieber. Damn, han er jo søt OG flink.
Hva skjer egentlig med greiene i... der han er nå? Asia er det vel. Ble han arrestert for å *something, something* fangirl i køen til en restaurant? Han twitrer jo som en annen glad lerke.
Uansett, jeg skal prøve å bli flinkere med bloggen. Tenkte jeg skulle begynne med dagens outfit. Utelukkende for at dere skal ha noe å le av.
Nyttårsforsetter? - Spise mer junkfood. Eller, spise mer generelt. - Dra meg opp av senga tidligere. - Rekke 07.30-bussen. Henger sammen med den første dette. - Bli kjent med mannekjøttet Adam Lambert.
Har ikke så mye mer jeg skal klare. Overleve til neste ferie, kanskje?
Kommer kanskje en morsom historie etterpå. Om min nyttårsaften, da jeg mistet halve tommelneglen min. Fint.
Er det flere enn meg som synes det er ubehagelig at det er uke 1?
Fint, enda en jæveluke. Nå kan jeg ikke glede meg til helga heller, for da skal jeg jobbe. Tror egentlig bare jeg legger meg ned og dør. Eller får noen til å drepe meg sakte og smertefullt med en skje. Det er også en mulighet jeg vurderer.
Nå har jeg vært så flink, at jeg har gitt vennene mine depresjoner av en blanding mellom Hachiko og Fall For You. Dere vet, de to tingene som ødela meg mentalt for en tid tilbake. De, og Comatose. Jeg sier det, Hachiko er verdt å se. Om man ikke liker hunder er det ikke sikkert man blir truffet like hardt, men liker man ikke hunder kan man jo egentlig bare brenne.
Hør nå. Jeg har sett på meg selv som en menneskehater en god stund. I det siste derimot, har jeg begynt å virkelig elske visse personer. Har jo alltid vært glad i vennene mine, men jeg har aldri følt det på denne måten. Nå får jeg angst om jeg ikke ser de på to dager, og jeg vil være sammen med dem hele tiden. Hjelp, hva har skjedd med emo-Mina?
Ja, her ser dere meg i mitt naturlige element. I mediatimen på plassen min, med cola, et tomt uttrykk og en eller annen hodepynt. Liker jo å skille meg ut.
Ooh, that's dirty!
Tror kanskje jeg legger ut min "hunk-list" i morgen. Altså, menn jeg gjerne deler seng med.
Kan ikke si sikkert når bildedagen kommer. Kanskje aldri. Mest sannsynlig aldri. Da tar vi 12'ern istedenfor.
Dette bildet er tatt på sommeren i 2008. Tror det var en eller to dager etter at vi henta hjem Jack. Han var slik en liten bolle. Nå er han mer en.. tønne. Men jeg elsker han mer enn noe annet i verden og jeg skal aldri kvitte meg med han.
Leste nettopp en utrolig trist historie om en hund. Deler den med dere:
HUNDEN FINDUS Som valp underholdt jeg deg med mine narrestreker og fikk deg til å le. Du kalte meg ditt barn, og på tross av en del gjennomtygde sko og et par ødelagte pynteputer ble jeg din beste venn. Når jeg hadde vært umulig sa du til meg med løftet pekefinger "hvordan kunne du gjøre det?", men så lot du deg formilde og klødde meg på magen.
Det tok litt lenger tid enn forventet for meg å bli renslig fordi du hadde det fryktelig travelt, men vi samarbeidet om saken. Jeg husker nettene i sengen, hvor jeg trykket nesen min inn mot deg og lyttet til dine betroelser og innerste tanker, og jeg var overbevist om at livet ikke kunne bli bedre. Vi gikk lange turer og løp i parken, kjørte bil og stoppet for å spise is (jeg fikk kun kjeksen," is ikke er bra for hunder" sa du)
Jeg gikk lange turer i solen, mens jeg ventet på at du skulle komme hjem sent på dagen. Litt etter litt begynte du å bruke mer tid på ditt arbeide og din karriere og mer tid på å lete etter en menneskevenn.
Jeg ventet tålmodig på deg, trøstet deg i kjærlighetssorg og skuffelser, skjelte deg aldri ut for dårlig dømmekraft, men tumlet rundt av glede når du kom hjem- også da du ble forelsket. Hun som nå er din hustru er ikke et "hundemenneske" ? allikevel bød jeg henne velkommen til vårt hjem, prøvde å vise henne hengivenhet og lystret henne. Jeg var lykkelig, fordi du var lykkelig.
Så kom menneskebabyene, og jeg delte din begeistring. Jeg var oppslukt av de små lyserøde vesnene og deres lukt, og jeg ville så gjerne også ta meg av dem. Men hun og du var redde for at jeg kunne komme til å gjøre dem noe, og jeg tilbrakte størstedelen av tiden forvist til et annet værelse eller et hundebur. Åh, hvor jeg allikevel lengtet etter å elske dem, men jeg ble hurtig en "kjærlighetsslave".
Etterhvert som de vokste opp ble jeg deres venn. De klamret seg fast i pelsen min og trakk seg opp på vaklende bein, de stakk fingrene i mine øyne, undersøkte mine ører og kysset meg på nesen. Jeg elsket alt ved dem og deres kjærtegn ? for dine kjærtegn var så skjeldne ? og jeg ville ha forsvart dem med mitt liv om nødvendig. Jeg pleide å liste meg inn i deres seng og lytte til deres bekymringer og innerste tanker, og sammen ventet vi på lyden av din bil i innkjørselen..
Det var en tid du, hvis noen spurte deg om du hadde hund ? tok frem et bilde av meg ut av lommeboken din og fortalte dem historier om meg. Gjennom de senere år har du bare svart "ja" og skiftet emne. Jeg er gått fra å være "din hund" til "bare en hund", og du bryr deg ikke om å ha utgifter i forbindelse med meg..
Nå har du fått et jobbtilbud i en annen by, og du og din familie flytter til en leilighet, hvor det ikke er husdyrtillatelse . Du har truffet den riktige beslutningen for din " familie" , men det var en tid da jeg var den eneste familie du hadde. Jeg var begeistret over kjøreturen inntil vi ankom til internatet.
Det luktet av hunder og katter, av frykt og av håpløshet . Du utfylte papirene og sa "Jeg vet du vil finne et godt hjem til henne". De trakk på skulderen og kikket pinlig berørt på deg. De kjente virkeligheten for en middelaldrende hund, selv en med "papirer"
Du var nødt til å riste din sønns fingre vekk fra mitt halsbånd, mens han skrek "Nei, pappa! Du må ikke la dem ta hunden min!" Og jeg ble bekymret for ham og for hva du nettopp hadde lært ham om vennskap og lojalitet, om kjærlighet og ansvar og om respekt for alt levende. Du klappet meg på hodet til farvel, unngikk mine øyne og avslo høflig å ta mitt halsbånd og line med. Du hadde en deadline du skulle nå, og det har jeg også nå..
Da du var gått, sa de to koselige damene at du sikkert hadde kjent til din forestående flytting måneder i forveien, men ikke hadde gjort noe forsøk på å finne et annet hjem til meg. De ristet på hodet og sa "Hvordan kunne du gjøre det?"
De er så oppmerksomme ovenfor oss her på internatet som travle hverdager tillater . De fòrer oss selvfølgelig, men jeg har mistet appetitten for flere dager siden .
I begynnelsen , når noen gikk forbi løpegården min, sprang jeg til forsiden i håp om at det var deg ? at du hadde skiftet mening ? at det hele bare var en vond drøm..
Eller jeg håpet at det i det minste ville være noen som brød seg om meg, en eller annen som ville redde meg. Da jeg innså at jeg ikke kunne konkurrere med de glade hundevalpene der ? uvitende om deres egen skjebne ? som boltret seg frem for å få oppmerksomhet, trakk jeg meg tilbake i et hjørne og ventet..
Jeg hørte hennes steg da hun kom til meg mot slutten av dagen, og jeg trasket etter henne gjennom gangen til et annet rom. Et velsignet stille rom. Hun satte meg på et bord og klødde mine ører og sa at jeg ikke skulle være redd. Mitt hjerte banket i forventning om det som skulle skje, men det var også en følelse av lettelse.
Kjærlighetsslavens dager var talte. Som det er min natur, var jeg mer bekymret for henne. Den byrde hun bærer veier tungt på henne, og det vet jeg på samme måte som jeg alltid visste hvordan du hadde det.
Forsiktig la hun en årepresse om mitt forben mens en tåre trillet nedover hennes kinn. Jeg slikket henne på hånden på samme måte som jeg pleide å trøste deg for så mange år siden. Profesjonelt stakk hun nålen inn i en blodåre..
Da jeg merket stikket og den kjølige væsken løpe gjennom min kropp la jeg meg søvnig ned, kikket henne inn i hennes vennlige øyne og mumlet "Hvordan kunne du gjøre det?" Kanskje forstod hun mitt hundespråk , for hun sa "unnskyld".
Hun klemte meg og forklarte fort at det var hennes jobb å sørge for at jeg kom til et bedre sted, hvor jeg ikke ville bli til sidesatt eller mishandlet eller forlatt eller måtte klare meg selv - et sted med kjærlighet og lys så meget annerledes enn dette jordiske sted..
Med en siste kraftanstrengelse forsøkte jeg med et haledunk å uttrykke at "Hvordan kunne du gjøre det?" ikke var rettet mot henne..
Det var deg, min elskede herre, jeg tenkte på. Jeg vil tenke på deg og vente på deg for evig. Måtte alle i ditt liv vise deg så stor lojalitet <3
Fy.. jeg hylgriner nå. Hjertet mitt er solgt når jeg hører om dyr som har det vondt. Må nesten se slutten av Hachiko nå..
Er dere glad i hunder? Har dere/har hatt hund? Synes dere historien var trist/rørende?
Mamma har kjøpt pepperkakedeig. Fra IKEA. Hvem kjøper pepperkakedeig fra IKEA liksom? Uansett, så måtte jeg jo smake litt. I går skulle jeg bare lukte på den, men i dag stakk jeg en teskje nedi. I tell ya', det var som en liten bit av himmelen. Og apropos IKEA.. vi tok en tur innom der i Gøteborg(tok meg en tur til København ja). Vi spiste der, og alt jeg har å si er: Mennesker som tar med seg små barn på IKEA for å spise, de burde henges. Jeg blir rett og slett provosert av fete damer, uten BH som drar med seg ungene sine dit for å spise. Jeg spiste, så gikk jeg ut i bilen og spilte Banjo Kazooie. Egentlig mener jeg at barn under 13 år ikke burde få gå ut blant folk. Hvorfor? 1. De tar mye plass. Tenker mer på barnevogner, sykler osv. 2. De bråker noe helt sinnsykt. 3. De tar absolutt ikke hensyn til andre mennesker. Ikke skyld på at de bare er barn, for da jeg var så liten var jeg faktisk oppdragen.
Åååh, mitt verste mareritt..
Dere, jeg tror jeg har et tilfelle av utroskap i vollgravene rundt Gamlebyen. Hør nå: svanefamilien fikk stygge andunger for ganske lenge siden(i år altså), og de har jo blitt bra store nå. Vanligvis har mamma- og pappasvanene pleid å jage vekk ungene når de er store nok. Derfor lurte jeg veldig da jeg så mammasvanen svømme rundt med små kladder etter seg. Har mammasvanen vært utro mot pappasvanen?
I morgen kommer det er gjesteinnlegg fra Malin & Emilie, horene mine. Jeg skal også intervjue kinosjefen på Fredrikstad Kino. Oh yeah.
Hva mener dere om utroskap? Og hva synes dere om sangen?
Jada, jeg vet det er lenge siden. Prøv å ha blogg selv dere, så kan dere se hvor festlig det er. Neida, det er kjempegøy.
Har egentlig bare tenkt til å be om litt hjelp her jeg. Det har seg slik at jeg så Tommys Inferno igjen her om dagen, og da fikk jeg lyst på en del sanger fra filmen. SÅ: ER DET NOEN SOM VET HILKEN SANG SOM SPILLES DA TOMMY LØPER TIL HUSET TIL MARIA, OG SER MARIA OG DANIEL KNULLE? Irriterer neglene av meg.
Jada, jeg vet det! Jeg suger. Har ikke orka den bildegreia enda, så den kommer kanskje på mandag. Uka som har vært nå har vært travel med filminnspilling. Onsdagen var hele gruppa her for å spille inn scener til skrekkfilmen og vi lekte med blod og.. tomatpuré. Se for dere Mina, liggende på gulvet med tomatpuré i og rundt kjeften. Fy søren, det var klumper i den. Fikk det i øyet, håret og i nesa . Min kjære elskede Bill er ikke med meg for øyeblikket, da Mina må ha lagt han i bagen til Oda. Så han ligger alene, kald og forlatt i Halden. Uten sin "aggressive mor", som Ida kalte meg. But still a mother.
Vi skal ta klassebilde på mandag, og jeg skal være en løve. Jeg gleder meg vilt, siden jeg ser dritkul ut. Kan legge ut bilde etterpå(kanskje).
Vet ikke helt om jeg skal le eller gjemme meg. Den skrikinga.. tourettes?
